Et eller annet sted i det fjerne høres en dessverre altfor kjent lyd... Alarmen på mobiltelefonen - en lyd de fleste av oss har ett eller annet slags forhold til etterhvert. Etter litt fomling med knapper og trøtte øyne blir telefonen og jeg enige om at jeg er våken. 07:00 lyser mot meg når jeg titter på displayet, og når jeg kommer ut av soveromsdøra står kofferten og gliser med åpen munn. Nemlig, vi skulle reise til Oppdal i dag for svingende...

Etter en times busstur til Lødingen, samt litt venting, der kommer en Blå Ford Focus med en alltid like blid og smilende Aune-Bjørn bak rattet. "E' du våken din slask??" spør bjørnen... For dem som ikke har vært borti Aune-Bjørnen så snakker vi om Bjørn Aune II Dan, fra Harstad. Vi har liksom kakket oss på lag denne helgen..

Vi parkerer i fergekøen, sjabber lett om alt og ingenting i bilen, og da - en politibil stiller seg på skrå over veien slik at ingen kan kjøre av ferga sånn helt uten videre. To trøtte typer blir to litt mindre trøtte typer da vi ser at det kommer en hund ut sammens med en av politifolka. En svart Labrador - en såkalt narko-hund. Så kommer det en bil til, og spenningen stiger i den blå Forden. Dessverre fikk vi ikke se noen dramatikk. Da ferga kom, ble alle bilene sluppet gjennom. Ingen arrestasjoner, ingen som prøvde å stikke av, ingen slåsskamp mellom politi og røver, og hund. Når vi kjører ombord i ferga begynner liksom turen sørover - over nitti mil i lav høstsol nedover det langstrakte landet vårt - joda, vi begynte å glede oss.

Nordlendinger og sol - mange vil vel påstå at dette er en merkelig kombinasjon, og at nordlendingen trykker solen til sitt bryst hver gang den storsinnet bestemmer seg for å kaste litt lys over oss. Imidlertid, noen ganger kan det bli litt for mye av det gode. For eksempel når man kjører bil og sola titter rett inn gjennom frontruta og midt i øynene. Denne sola var også av den stae typen, og hadde bestemt seg for å plage oss hele veien ned til Mo i Rana eller sånn. Uansett, det var bedre enn regn, snø, mørkt og trist - det har vi da jaggua sett nok av uansett!!

Etter en kjapp telefon til Gunnveig på Oppdal Booking fikk vi vite at overnattingen fra Torsdag til Fredag også var i orden, så da var det atter hæla i taket. Hæla i taket på en Ford Focus, med to halvgamle menn, kan kanskje virke som en umulig oppgave, men det føltes i hvert fall slik at vi hadde hæla i taket.

Aune-Bjørnen og jeg - vel - vi deler en historie som musikere begge to, og det er klart at slikt blir det mye prat og latter om. Før vi ankom Oppdal kvart på ett på natt til fredag, hadde vi foruten å løse en rekke verdensproblemer, pratet en hel masse om en rekke interesante temaer som; musikk, jenter, flytende substanser, jenter, treningsmetoder, jenter, taekwon-do's historie, enda mere musikk, og noen flere jenter, også jenter da!! Joda, "gutta på tur" var klare til innsats. Vi gledet oss til mesterskapet, konkurranser, folk, stemning, og ikke minst alle medaljene (les: gull) vi hadde planer om å fylle bilen med nordover. Innsjekking på Quality Hotell Oppdal gikk fort unna. Så var det den obligatoriske turen innom fjesboka for å finne ut hva som har skjedd i løpet av dagen. Etter å ha funnet ut at jeg skulle dele seng (les: dobbeltseng) med en Aune-Bjørn, var det på sin plass med noen velmente formaninger om privatlivets fred osv. Etter noen vennskapelige advarsler om grensesetting og konsekvenser, så var det natta.

Fredag var det opp til frokost, og man merket liksom at NM nærmet seg. Vi tuslet bort på Hotell Nor får å møte noen andre fra Harstad, så var det litt ut å rusle i butikker og kaféer før innveiing. For egen del så hadde jeg fått beskjed av Sabumnim Hågenslie at -80 og +80 ble slått sammen så jeg var ikke så veldig spent på vekta kan du si. Dagen gikk fort unna og da kvelden kom merket vi vel for alvor at vi begynte å bli spente og litt sånn smånervøse. Vi var til og med så nervøse at nøklene til hotellrommet hadde funnet ut av vi ikke skulle få komme inn. Som lavest rangert var det bare å stikke ned i resepsjonen og få fikset opp, og til slutt ble både vi, nøklene og døra enige om at vi skulle få komme inn!! Vel inne på rommet begynte de to godt voksne karene og oppføre seg som to tenåringer på sin første tur på hotell. Aune-Bjørnen og undertegnede, sittende på hver side av hotellrommet med hver sin bærbare pc, fjesbok, teite og barnslige kommentarer på profilene våre - joda, vi var NM klare.

Lørdag var det igjen opp til frokost før vi kjørte bort i hallen og begynte med forberedelser og litt oppvarming. Undertegnede gikk nervøst gjennom mønstrene og ble lettet da jeg faktisk husket dem. Puuuuuhh - jeg kjente at skuldrene ble litt lavere - dette ble bra!! Så var det oppstilling og kjapp informasjon om mesterskapet før det hele var i gang for alvor.

Taekwon-Do har for min del vært en fantastisk reise så langt. Dette var mitt andre NM, og jeg hadde deltatt i nordisk og sør-norsk, samt ett par sommerleirer på Hamar. På Oppdal treffer man atter en gang masse hyggelige mennesker, noen har man blitt bedre kjent med, noen på nikk med, men uansett så er det hyggelig. Kanskje ordet "trygt" også er greit å bruke, det føles i hvert fall slik. Småpludrende langs ringene venter man på at man skal inn å gå den første konkurransen. Tiden nærmer seg, og plutselig står du i ringen og skal gå første runden. Lars Martin og jeg. Det hele ble en ganske komisk affære, der undertegnede gikk Toi-Gye på en måte som sannsynligvis fikk Generalen til å rotere. På neste mønster var jeg på tur å gi opp, men Lars Martin gikk feil, og prøvde samtidig å hjelpe meg. Jeg må flire når jeg tenker på det - der sto han fast og prøvde å hjelpe meg, mens jeg hadde nesten komponert mitt eget mønster. Uansett, jeg gikk helt ufortjent (tror jeg) videre til neste runde.

Det er mange måter å gjøre seg bemerket på, min måte var vel å finne opp et helt nytt mønster (Tull Tul), samt å gå Toi-Gye med 41 bevegelser jfr. Master Bjarne Helme. Det stemmer vel det for jeg gikk hele avslutningen en gang til - festlig J. Ikke rart hoveddommer Linn satt å flirte til meg da jeg skulle begynne å gå i bronsefinalen. Det lille jeg hadde igjen av selvtillit forsvant da jeg så stakkars Linn prøve å skjule en saftig latter, men i rettferdighetens navn, detta hadde absolutt ingenting å si - jeg endte selvfølgelig opp med en sisteplass, og det var HELT fortjent. Er vel egentlig bare glad for at min kjære hovedinstruktør, Sabumnim Eilertsen, IKKE var til stede. Jeg er redd for at undertegnede hadde fått ny beltefarge, og da mener jeg heller en mere gul-grønn farge, og ikke rød. Derimot kunne jeg godt tenkt meg og vært flue på veggen i lunchpausen til dommerne, tror det haglet en del kommentarer der ja. Alle de dresskledde smilte så fint til meg når vi passerte (og jeg har ikke møtt alle før) - joda - Taekwon-Do er en sjarmerende idrett J

I sparring skjedde det også noe merkelig, jeg oppdaget at jeg hadde blitt litt sånn "feig". Pussige greier all den tid jeg alltid har syntes at jeg selv har vært tøffere en både lokomotivet Thomas og Postmann Pat tilsammen!! Med andre ord, her må noko gjerast. Jeg endte opp etterhvert med en bronsemedalje, som jeg vel må si meg fornøyd med oppi alt. Uansett - jeg lærte en hel masse, og akkurat det - er kanskje det viktigste.

Etter konkurransene var det klart for den obligatoriske banketten. Aune-Bjørnen og jeg tuslet opp på rommet vårt, begge med litt vond fot, og ikke helt fornøyd med dagens innsats. Men det som er fint med bjørner, og spesielt Aune-Bjørnen, er at smilet aldri er langt unna. Etter litt oppdateringer på fjesboka (det er jo viktig!!) var det rett i dusjen og på med dressen. Undertegnede var jo så "heldig" å være ferdig i NM som deltaker, så jeg trengte ikke å være redd for å spise (!) for mye. Maten var god den, og stemingen like så. Etter endt måltid med utdeling av gaver og noen fornuftige ord fra de høye herrer, var det klart for kaffe og kaker. Var spennende at noen lokale gutter var leid inn for å underholde oss, jeg kjenner meg igjen i den situasjonen, og tror nok gutta på scena syns dette var stas. Flinke var dem ihvertfall J

Noen var nok tidlig i seng, mens andre var av den litt mere rastløse typen, og hadde lyst å se seg litt om i nattemørket. Undertegnede tok imidlertid fornuften fangen og tuslet opp på hotellrommet. Med teksten fra sangen "Bjørnen sover" friskt i minne tenkte jeg at det var lurt å være stille når jeg gikk inn på rommet. Dette skulle imidlertid vise seg å være helt unødvendig. Da jeg lukket døra stille bak meg kunne jeg høre bjørnen brumme høyt og tydelig at jeg måtte snaske meg ned i resepsjonen å hente et internett-kort. Og som den fornuftige karen jeg er, fant jeg ut at alternativet sannsynligvis var verre. Igjen endte kvelden med laptop og fjesbok, samt noen tanker om morgendagen.

Så var det klart for den store dagen. Aune-Bjørnen skulle ut i finale og var meeeget spent. Undertegnede forsøkte så godt som mulig å være til hjelp, men det er ikke lett med små-irriterte bjørner som gjør seg klar til kamp.

Først var det oppstilling, og nytt av året (for min del) var det at det ble spilt "Ja vi elsker", og i ettertid tenker jeg at dette burde være en selvfølge, slik det er på andre idrettsarrangementer. Så var det klart for finaler, og vi fikk se mange gode runder både i sparring og mønster. Tross alt har vi en god del kvalitetsutøvere som holder et meget høyt nivå, noe som både er inspirerende og underholdende for oss andre. I knusing ble det et par små overraskelser både for den ene og den andre, men sånn er det - hvis alle hadde visst hvordan det ville gå hadde det jo ikke vært særlig gøy.

Har også lyst å skryte litt av oppvisningen. Jeg har selvfølgelig ikke sett så mange, men denne syns jeg var skikkelig kul. Moro og se på, og teknisk utfordrende. Gøy var det også å se Ulvåg vise at han fremdeles kan fly både høyt og lavt, for ikke å snakke om å knusingen. Tøfft!!!

Det var tid for hjemreise, og mens Aune-Bjørnen dusjet pelsen sin, gikk undertegnede rundt i hallen for å ta farvel. Som alltid er det jo litt vemodig, men samtidig vet man jo at de fleste vil man treffe igjen ved neste korsvei. For Aune-Bjørnen og meg var det nye nitti mil som skulle tilbakelegges før vi var hjemme igjen en gang på mandags morran.

Til Sabumnim Hågensli og alle dere andre i Oppdal Taekwon-Do klubb: - takk for et kjempeflott NM.

Til alle glade Taekwon-Do'ere som var på NM; - takk for flere gode minner.

Til Aune-Bjørnen: - takk for hyggelig selskap.

Taekwon-Do hilsen fra

Ove Schei